Lokal mat kan gi verdiskaping

Foto: iStockphoto

Det lokale må tilbake i den lokale maten. Autentiske regionale matopplevelser kan gi muligheter for økt verdiskaping i distriktene – dersom forholdene legges til rette.

Tekst Gunn Iren Kleppe

Trass interesse og et mangfold av produkter er lokal mat lite dominerende i regionalt reiseliv. Forskningsrapporten Lokal mat for lokal utvikling ser på forholdet mellom lokal mat og verdiskaping. Ifølge rapporten er det rom for vekst i markedet. Rektor ved Høgskulen for landbruk og bygdeutvikling (HLB), Professor Dag Jørund Lønning, er medforfatter sammen med Johan Barstad.

Forskerne skiller mellom lokal mat og lokalmat. Lokalmat er litt mer byfenomen, hvor man finner produktet i delikatessediskene. Her er det produktet som har identitet. Lokal mat er mat fra eget område—kortreist mat—som lokalbefolkningens identitet er knyttet til. Ser man for eksempel til Italia, er det ikke noe som heter italiensk lokalmat. Her har de forskjellige regionene sine egne spesialiteter.

– I norsk lokal mat har det lokale falt ut, hevder Lønning. For å få det lokale tilbake må steder og regioner bli flinkere til å løfte det frem.

Mister særpreget
Kjedemakten er medvirkende i å kvele det lokale særpreget. Reiselivsaktører som hoteller, barer og restauranter inngår bransjeavtaler med store kjeder. De mest «liberale» avtalene tillater et maksimum på 15 % av lokale matvarer. Sammenligner man med Italia utgjør gjerne lokale varer 80 %.

– Det veldig stor forskjell. Hva gjør disse avtalene med maten vår, spør han. Faren er at vi mister regionalt særpreg og at maten som tilbys blir veldig lik. Lønning viser til at vi politisk sett ikke har sterke regioner i Norge og at landbrukspolitikken er sentralisert og standardisert.

– Vi har et veldig begrenset regionalt handlingsrom. Med sterkere regioner er det lettere få frem regionale særpreg. Markedet viser veldig stor interesse og statistikker viser at folk ønsker mer lokal mat. Nettopp derfor mener Lønning det er det viktig å ta fatt i utfordringen for å øke verdiskapingen. Et suksesseksempel er Røros Mat der satsingen har fått opp mange aktører.

– Vi må samle aktører og satse regionalt. Vi har noen gode eksempler, men det er betydelig med skjær i sjøen, påpeker han.

Tapt verdiskaping

I begrepet matregioner ligger det at spesielle temaer særpreger regionen. Vi finner antydning til dette på den sørnorske kysten når «alle» drar ut for å spise komler hver torsdag. Samtidig har de færreste tenkt å tilby turister det, selv om turister gjerne ønsker mat med lokalt særpreg.

– Det som er positivt er at interessen er veldig sterk akkurat nå. Mange har lyst å satse. Det er et mangfold av produkter, for eksempel lokale bryggerier.

Likevel serverer de fleste restauranter og hoteller mye av det samme på grunn av bransjeavtalene.

– Vi kunne fått frem et veldig mangfold. Isteden inngår [reiselivsaktørene] kjempestore kontrakter der man binder seg til den ene eller den andre.

– Det fører til tapt verdiskaping, understreker Lønning.

Problemstillingen bør løftes opp på nasjonalt nivå og politikerne må engasjere seg. Forskerne anbefaler en utviklingsmodell der lokal, autentisk mat blir en ressurs for økt verdiskaping i distriktene. De anbefaler samhandlingsarenaer på tvers av sektorer som landbruk, sjømat og reiseliv. Her må lokalsamfunn inkluderes. Det vil kreve tid og regional mobilisering, men satsing på matregioner som regional verdiskaping vil kunne gi regionene det genuine særpreget som reisende i dag leter etter.

Ingen kommentarer

Legg igjen et svar

E-postadressen din vil ikke bli publisert.